Tanker

Det å skulle forbrede seg på et år borte fra alt du kjenner, det er ikke særlig lett. Jeg kan sitte i timesvis og bare fundere for meg seg; Hvordan kommer mine nye venner min til å være? Kan jeg fortsatt gå kledd slik jeg ønsker og liker? Vil jeg få det bra og tenke at dette var det riktige valget, eller kommer alt til å bli feil? Tenk om jeg ikke passer inn i dette nye landet, eller tenk om jeg etterhvert føler at jeg ikke lenger passer inn i Norge? Det er veldig mange tanker som kommer luskende når jeg virkelig dykker inn i mitt eget hodet. Jeg velger å tro at jeg alltid kommer til å passe inn i Norge, for lets face it – det er her jeg kommer til å ende opp i mine eldre dager. Jeg er nok for glad i dette kalde, gode landet til at jeg klarer å forlate det for godt.  Men jeg kommer nok til å være en helt annen når jeg kommer tilbake enn når jeg dro, forhåpentligvis på en positiv måte.

Det å reise til et helt nytt land, få en ny familie og få en helt ny start på så mange områder, er vanskelig å forbrede seg til. Alt  jeg gjør er å lese meg opp så mye som mulig på lokalsamfunnet jeg kommer til, etterfulgt av venting. En stor del av denne prossessen går ut på å vente. Vente på å få søknaden innvilget. Vente på å få skoleplass. Vente på å få tildelt familie. Vente på å dra.

Fotor0516114240

Jeg fikk nettopp vite at det bare er rundt 35 dager igjen til sommerferien. For meg betyr det at det er 35 dager til jeg må si hade til mange av vennene mine for et helt år. 12 måneder. 365 dager. Shit. Som regel har jeg alltid elsket når man kan begynne å telle ned til sommerferien, det er jo noe av det beste man kan tenke seg når man er skoleelev. Men dette er første gang jeg har hatt litt blanede følelser. Selvsagt, jeg gleder meg helt sinnsykt opp i skyene og til månen og tilbake – men likevell får jeg et lite sug i magen. For om tja, rundt 50 dager må jeg være voksen og klare meg selv. Om 50 dager kaster jeg meg ut i noe jeg ikke aner hvordan kommer til å gå – og ja, jeg er litt redd. Men jeg får også den tente følelsen inni meg som sier at ja, dette kommer til å bli så bra! Jeg får en litt “fuck the world” følelse inni meg, og jeg har veldig lyst til å vise meg selv at jeg klarer dette. At denne utfordringen skal jeg klare på strak arm. Og at jeg faktisk kan klare å takle utfordringer uten mamma eller pappa eller vennene mine.

For det kommer til å bli utfordringer, og mange av det også. Det er kanskje det jeg har hørt fra flest, at dette ikke er en dans på roser og at jeg faktisk ikke skal på ferie i et helt år. Og det er riktig. Jeg skal begynne helt på nytt, det er det jeg skal. Jeg skal få en helt ny familie, et helt nytt holdepunkt i livet som jeg må lære å kjenne, stole på og bry meg om. Jeg skal starte på en helt ny skole, der jeg ikke kjenner noen og der normene er helt annerledes enn det jeg selv er vandt til. Jeg skal bo i et helt nytt land, der de snakker et annet språk og der man ikke kan oppføre seg som man pleier, men heller må tilpasse seg alle forandringene. Jeg skal begynne helt, helt på nytt og jeg har valgt det helt selv. Det er kanskje det rareste ved alt dette. At jeg selv har valgt å sette meg i en så sårbar posisjon som det er mulig for en 17åring å gjøre. At jeg selv tvinger meg til å handle, presse meg selv til å klare ting og mestre ting, pretty much på egen hånd.

Det er ofte jeg ikke helt skjønner hva det er jeg holder på med her. Først sier jeg farvel til alle og alt jeg kjenner for å flytte til et nytt land. Deretter bruker jeg det neste året på å bli kjent med folk, bli komfortabel med meg selv i forskjellige situasjoner og knytte nære bånd til menneskene rundt meg. Men så skal jeg fader meg si farvel til disse også, for å dra tilbake til dem jeg først dro fra. Hæ? Når jeg befinner meg i det emosjonelle hjørnet, kan jeg finne på å gråte en skvett – for jeg aner virkelig ikke hva jeg driver med. Men likevel finnes det øyeblikk der jeg har helt vondt i magen fordi jeg gleder meg sånn. Det finnes stunder der jeg sitter altfor lenge på Youtube og prøver å etterlikne australsk aksent. Det er ofte jeg sovner med et smil om munnen fordi jeg er så fornøyd med valget og så ivrig etter å komme igang. Og det er disse følelsene som gjør meg helt sikker på at dette er det rette valget. At dette kommer til å forme meg som menneske og at erfaringer jeg gjør meg dette året, er erfaringer jeg får bruk for livet ut.

Er det lov å allerede være litt stolt over seg selv?

× Marie

Advertisements

2 comments

  1. Du skriver skikkelig bra! Jeg kjenner meg igjen i veldig mye her, og ja- det er lov til å allerede være litt stolt over seg selv 😉

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s