Hue’ fullt av rot

Dette innlegget ble skrevet for to netter siden. 


Nå begynner klokken og nærme seg to timer over midtnatt og for to små timer siden fikk jeg skikkelig panikk. Den stakk dypt nede i magen. En god stund nå har jeg ikke hatt kontroll på noe. Verken på livet, på hva jeg ønsker og få ut av dette livet jeg nå lever eller hvem jeg egentlig vil være. Bare for og illustrere det hele kan jeg jo si at det i dag er 14.januar og jeg har ikke sendt ut halvparten av takkemeldingene for julegavene jeg fikk i fjord. Jeg har ikke hatt ork til å vise min takknemlighet til folk som tenkte på meg som sitter på andre siden av verden. Ser dere hvor jævlig det er? Jeg hadde en fantastisk jul, men når mine fine dro hjem til Norge – fikk jeg alt midt i fleisen og jeg gikk ned for telling. Alt som har ligget og ulmet en stund nå, bare kom og slo meg rett i bakken og jeg har faktisk brukt godt over en uke på finne den viljestyrken jeg trengte for å gjøre noe ut av dagene mine.

Jeg er over gjennomsnittet slapp, det har jeg alltid vært og det kommer jeg sikkert alltid til å være. Men når jeg legger meg med vondt i hodet om kvelden og våkner med den samme dunkingen i tinningen morgenen etter, da er det noe som ikke stemmer. Jeg hater og si det, men jeg sluttet på et tidspunkt og sette pris på alt dette. Jeg glemte rett og slett hvor heldig jeg er, hvor mange muligheter jeg har og hva som ligger rett utenfor soverommet mitt og venter på meg. Jeg sluttet og gjøre noe ut av dagene ingen andre tok tak i meg – og jeg får lyst til å grine her jeg sitter når jeg tenker på det. Jeg sluttet og gi av meg selv til de som har gitt så mye til meg etter at jeg kom hit, og det eneste som har kommet ut av det er dårlig samvittighet. Jeg vil ikke virke utakknemlig, men det tror jeg at jeg har i det siste. Jeg vil ikke virke asosial og stille, men det har jeg gjordt i det siste. Det er en skikkelig dritt følelsen og føle at man ikke strekker til. At man på en rar måte ikke selv ønsker og strekke til.

DCIM100GOPRO

Men jeg er også litt lettet oppi alt av hormoner og treige følelser – fordi jeg for to timer siden faktisk innså helt på egen hånd at dette ikke lenger funka. Jeg lå og så på alt rotet på gulvet, bagen som enda ikke er pakket ut etter ferien – og jeg klarte ikke se på det mer. Jeg ryddet som om det var livet det sto på, og etter det satt jeg meg ned og skrev tidenes lengste to do-liste. Jeg kommer ikke til og begynne og trene, spise sunt eller la være og se på seriene mine. Men jeg skal bruke det siste halve året her nede på og gjøre mest mulig ut av dagene, se flere solnedganger på stranda, kaste meg mer ut i sosiale situasjoner selv om jeg ikke egentlig vil og faktisk jobbe litt for å kunne si på slutten av en dag at den ikke var så værst!


Nå har jeg fått ryddet opp i to do-listen min, jeg har begynt på hodet mitt og jeg innser nå at bare jeg vil, så kan jeg klare det meste. Når dette innlegget ble skrevet, hadde jeg et sekund glemt hvor mye gøy jeg har i vente. Se babyskilpadder klekke og race ut i bølgene, konsert og langhelg i Brisbane og camping med en stor gjeng på Rainbow Beach i forbindelse med Australia Day. Så jævla mye fint har jeg i vente – så nå skal jeg faen meg begynne å glede meg over livet jeg er så heldig og få leve! 

Xx Marie 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s