Tanker

Final post

Lokal tid: 09:17  Australsk tid: 15:17

Hvordan oppsummerer man 12 måneder i et innlegg? Hvordan er det mulig å sette ord på hvordan dette har vært? Jeg vetta faen jeg – det er nemlig så altfor mye jeg vil si og så mange forskjellige sider jeg vil få frem. Men det jeg vil starte med å si; dette året har formet meg enormt. Så sinnsvakt mye. Atte hjelp. Har jeg funnet meg sjæl? Ja. Har jeg mista meg sjæl igjen 100 ganger? Ja. Jeg har vært på mitt mest lykkelige, samtidig som jeg har truffet veggen flere ganger enn jeg trodde det var mulig å gjøre på så kort tid. Jeg har sett så mye, opplevd så mye – men samtidig har jeg hatt flere kjedelige hverdager enn jeg klarer å telle. Det hadde vært enkelt å forklare det som en helt normal hverdag, med innslag av palmer og luftfuktighet. Men så enkelt er det faen meg ikke! Australia skulle bli mitt eventyr, et av mange – og det ble det. Jeg har tenkt flere smarte tanker enn noen gang før, selvom jeg ikke egentlig husker halvparten av dem. Jeg har opplevd flere nydelig solganger enn strengt tatt nødvendig. Jeg har tvilt mer på meg selv enn det burde være lov å gjøre – men så har jeg også hatt flere fullsteding lykkelige øyeblikk enn jeg kan telle på to hender og to føtter. Jeg har ledd så utrolig mye, og grått enda mer. Jeg har hatt all verdens tid til å oppdatere spillelistene mine med nye musikk, men fikk jeg gjort det? Nei. Jeg har funnet mennesker som gjør meg så godt, som får meg til å smile og tenke at livet ikke er så værst. Jeg har sett kulturer kræsje, ofte sto jeg midt oppi det hele. Jeg har skrevet så mange ord, tatt så mange bilder og kastet bort så mye tid på drit jeg allerede glemte dagen etter. Jeg har levd i nuet, i fortiden og i fremtiden. Jeg har kjent på savn på så utrolig mange plan og jeg har lært at alt egentlig er opp til meg selv, til en viss grad. Til hvordan ting går, til hvordan jeg takler ting og til hvordan andre mennesker ser på meg. Resten er vel opp til skjebnen, til verdens dynamikk og til de jeg velger å omgi meg med. Jeg har gått så jævlig på trynet mer enn et par ganger og jeg har definitivt funnet ut hva jeg må jobbe med for å bli et hakket bedre menneske. Tiden har gått så fort, men samtidig stått stille i en evighet. Jeg har funnet ut at om jeg noen gang skal være i nærheten av å kunne forklare utvekslig, må jeg nok skrive et par bøker. Og da vil jeg kanskje komme bittelitt nærmere. Kanskje jeg skal gjøre nettopp det? For jeg har jo funnet ut at jeg liker å skrive. Jeg har møtt mennesker som har utfordret meg. Jeg har møtt mennesker som har samlet sammen bitene når jeg har gått på trynet. Jeg har basiclly blitt strippet helt naken for så å ha blitt kastet ut i livet, med hodet først. Jeg har funnet ut hvilke verdier som er viktige for meg som person, og jeg har funnet ut hvilke mennesker jeg vil bruke tiden min på.

Jeg har nå vært hjemme i litt over to måneder. Hjemme. Men for å være ærlig så vet jeg ikke helt om dette er fullt og helt hjemmet mitt. Akkurat nå hører jeg ikke til noen steder. Men samtidig føler jeg en sterkere tilknyttning til mine to hjemsteder mer enn noen gang før. De siste to månedene har jeg svevd et sted mellom to univers, mellom to virkeligheter – og jeg sliter enda med å slå meg til ro. Jeg sliter med å finne en plass å slå anker. Man skulle tro at når man kommer seg hjem etter et år ut med masse opplevelser, at man da ville hatt litt ekstra livsgnist. Litt ekstra humør og litt ekstra med latter og godt humør som skal ut. Men har jeg har ikke egentlig vært meg selv jeg, etter at jeg kom tilbake til Norge. Folk som har møtt meg har sagt at jeg “virket litt tam” – og det er het riktig. Jeg har vært ganske borte – er ganske borte – og vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller hvordan jeg skal takle ting. Det å forlate et liv og en virkelighet er faktisk jævlig mye vanskeligere enn man skulle tro – selvom man liksom kommer tilbake til “den virkelige virkeligheten”. Selvom hver dag ikke var fylt med solskinn og gode følelser nede i Australia, savner jeg det noe hinsides. Og nei, jeg snakker ikke egentlig om strendene eller syden tilværelsen man ofte finner seg i der nede. Jeg savner menneskene, rutinene og alt det jeg irriterte meg over eller grublet på der nede. På slutten av utvekslingsåret mitt var alt jeg ville å dra tilbake til Norge, fordi jeg trodde at da ville ting ordne seg. Da ville de kjipe følelsene og skyen som ofte hang over hodet mitt gå vekk, og jeg ville bli meg selv igjen. Men for helvette! Jeg skjønner plutselig nå at jeg har vært meg selv hele tiden. Jeg har bare forandret meg. Og når jeg faktisk kom tilbake til Norge, har jeg fått slag på slag i trynet av det jeg liksom skulle reise fra. Fordi det er meg, en stor del av den jeg er og det er ikke noe man rister av seg – selv ikke om man reiser 15.000 kilometer over 2 dager og tilbakelegger halve verden. Alle de følelsene, tankene og dagene vil alltid komme etter og innhenten meg, fordi det er meg.

Så hvordan er det egentlig å komme tilbake etter et år i utlandet? Jo det er jævlig dritt på så mange måter, men også en stor lettelse – fordi det er først nå jeg har forstått at alt jeg opplever og alle tanker jeg gjør meg opp foralltid vil være en del av meg. Og selvom jeg ofte sier at jeg lever i to virkeligheter, så utgir disse to virkeligheten et liv. Mitt liv – som jeg må leve med, hanskes med og prøve så godt jeg kan å gjøre til noe positivt jeg kan si meg fornøyd med. To liv som jeg på en eller annen måte må klare å kombinere mens jeg beveger meg framover, og forhåpentligvis klare og flette sammen tight nok til at jeg føler det ikke faller fra hverandre foran øynene på meg. Jeg tok med meg en stor del av Australia hjem i form av minner, følelser og noen fantastisk fine jenter – og så forlot jeg et minne i Australia om en norsk jente som bare prøvde så godt hun kunne. Og det skal jeg fortsette med, å prøve så godt jeg kan. Det må jo bare være bra nok?

Jeg må jo også oppsummere litt i form at bilder og opplevelser, nå som all deep shiten er kommet seg ned på papiret 🙂

Steder jeg har reist: The Australian Outback, Uluru, Adelaide, Darwin, Alice Springs, Kakadu National Park, Kings Canyon, Brisbane x 3, Mathilda x 14, Noosa x 2, Sunshine Coast, Sydney, Great Barrier Reef, Gold Coast, Carins, Mooloolaba, Gordon Country på camping, Pelican Banks, Fraser Island x 2, Rainbow Beach x 2, Bundaberg, Lady Elliot Island,  Australia Zoo, Dreamworld og Mount Coolum.

Andre viktige begivenheter: fylte 18 år, møtte noen av mine beste venner, dro på tidenes jentetur i påsken, fikk besøk av familien i jula, ble tante til en lita aussie og en lita viking, jeg hoppet i fallskjerm, oppdaget Timtams og jeg ble en del av verdens fineste australske familie ❤

mine favoritt bilder: 

Photo 21.06.15, 22.25.08IMG_4273Photo 27.05.15, 12.15.38imm008_11APhoto 27.01.15, 18.35.20GOPR0935Photo 03.12.14, 21.59.41DCIM100GOPROPhoto 10.11.14, 08.02.50C041963-R1-28-35Acropped-10479511_852901071427098_4819531758528642636_n1.jpgPhoto 02.11.14, 00.12.54img_2705-copy1838057-10-1407851087192C063597-R1-07-14APhoto 12.04.15, 15.59.23Photo 24.01.15, 16.24.18 (1)10849912_880235971995513_5913715143692008023_n

Og så må jeg få gi en stor takk til min fantastiske vertsmor Robyn, Cathrine, Linda, Bjørk, Amanda, Inger, mamma, pappa, Nora, Gunnar og Mr.Mills ♥ Uten dere hadde jeg faktisk strøket med!

Xxxx Marie

Advertisements

Hva er utveksling?

Lokal tid: 00:34  Norsk tid: 15:34 

Utveksling er forandring. 

Det er spennende, lærerrikt, brutalt, vondt, fargerikt på mange forskjellige måter, skummelt og fantastisk. Det er så utrolig mye nytt som blir kastet mot deg – mennesker, kulturer, meninger, skikker, opplevelser, følelser.

Før man pakker sakene sine og setter seg på flyet er forventningene skyhøye. Man gleder seg kanskje helt hinsides, kanskje man er stressa – men man sitter uansett dagen lang og fantaserer om hvordan livet kommer til å forandre seg. Så kommer man seg endelig ned dit, dit man har hatt planer om å dra så sinnsykt lenge – og plutselig møter du deg selv i døra og du får realiteten trykket opp i trynet. Man føler seg alene og rådvill, man vet ikke hvor man skal gjøre av seg – men man vet at det blir bedre, at ting etterhvert vil gå seg til.

Uveksling er å lære å stole på seg selv og på andre mennesker. Du blir kastet ut i en ny hverdag, der du får tildelt en helt ny familie som skal være dine over en lang periode. Disse ukjente menneskene må man lære seg og stole på, man må sette sin lit til noe helt ukjent og satse på at de vil ta deg imot når du går på snørra. Man lærer seg og åpne seg for en helt ny mamma, en ny pappa og ofte en haug nye søsken også. Man lærer seg at det faktisk er mulig og bestemme seg for å bli komfortabel, bestemme seg for å sette seg hvor man vil i sofaen og bestemme seg for at det er greit å ta en banan fra kjøleskapet når man er sulten. Man lærer seg å stole på nye oppgivelser og tilpasse seg alt det nye.

Utveksling er tanker. FY FADERRULLAN. Du tenker absolutt hele tiden, alltid. Er man ved bevisstheten, jobber hodet konstant med å analysere alt. Om det er greit å si dette, om det er greit og reagere slik. Du tenker på det nye språket, den nye familien, hvordan alt er så annerledes fra alt du er vandt til og så tenker man kanskje mest på hvordan man i det hele tatt skal klare og takle alt dette på best mulig måte. Man tenker på den nye skolen, de ukjente menneskene som kanskje kommer til å ende opp som dine beste venner. Man overtenker alt – og ligger gjerne våken en natt eller to eller ti, hvor man dikter opp samtaler mellom deg og hun jenta i matten du har tenkt å bli venn med. Man tenker på hva som er lurt og si, hvordan det er lurt og oppføre seg og om hun faktisk liker deg – det kan jo bare være noe du innbiller deg?

Utveksling er følelser. Alle verdens følelser kastes mot deg på en og samme gang, med forventninger om at du skal kunne klare og holde hodet over vannet og svømme i land. Det er de sinnsykt god følelsene som tilhøreinghet, mestring, glede, pågangsmot og forelskelse – i både mennesker og landet du bor i. Det er også de kjipe følelsene av usikkerhet, savn, ensomhet og redsel – for alt det ukjente og alt det du forlot. Og la meg ikke glemme humørsvingningene du blir utsatt for av din egen kropp. Det er en evig lang, jævlig berg-og-dal-bane som gjør deg så sliten. I det ene øyeblikket er du over the top lykkelig og lever i nuet – i det andre øyeblikket krøller du deg sammen i fosterstilling i senga og hulker.

Utveksling lærer deg og sette pris på ting. Den trikketuren på vei til skolen eller den skiva med brunost du aldri tenkte stor over før? Det er noen av tingene man savner mest, de små tingene som ble tatt som selvfølger før. Man lærer seg og sette pris på små gleder og små øyeblikk. Når man drar på utveksling tror jeg de fleste utvikler en sinnsyk nasjonalfølelse. Selvom ikke alle er like glade i å gå på fjelltur og trykke nesa ned i mosa for å lukte den deilig lukta – savner nok alle slike ting i løpet av et utenlandsopphold. Jeg vet hvertfall om ei jente som skal gå hele Norge rundt og lukte på all den mosa hun klarer å finne når hun kommer hjem!

Utveksling er ståpåvilje. Det lærer deg og ikke gi opp, selvom man ikke ser lyset i tunnelen. Man lærer seg på en måte og være sin egen motivator, når man ikke har mamsen eller papsen tilgjenglig døgnet rundt. Man ender opp med og gi seg selv et par spark i rumpa – og stå på til man er fornøyd. Man kommer til å møte på mange utfordinger som det er umulig og forbrede seg på. Dette er året man vokser opp og blir selvstendig. Dette er året man blir kjent med seg selv på et enda dypere/bredere nivå. Dette er kanskje året man finne seg selv, som det så fancy heter? Man møter verden på egenhånd i en alder av 16-18 år og sånt no lærer man en ting eller to fra. Utveksling er tøft, men også så vanvittig vakkert.

IMG_9090

 

Utveksling er vanskelig å forklare. Det å sitte her og skulle sette ord på hvordan dette halve året har vært, er jævlig vanskelig. Man må liksom oppleve det selv for og skjønne fult og helt hva dette dreier seg om. Man må selv ha opplevd alle oppturene og nedturene for å kunne utrykke hva utveklings er. Og ikke engang da er det enkelt, fordi hver og en av oss har vår unike opplevelse av det hele. Man får perspektiv. På tiden – hvor fort og hvor sakte den kan gå. På forhold – hvor vanskelig det kan være å opprettholde vennskap, hvem som faktisk er der for deg uansett og hvordan det er og savne noen helt hinsides. På hvor heldig man er som har fått muligheten til å vokse opp i et av verdens tryggeste og rikeste land – og hvordan man ikke på langt nær har satt pris på akkurat det før nå. Man har opplevelser i bagasjen som nesten ingen av vennene hjemme i Norge har – og når man setter seg på det flyet hjem, har man hatt en opplevelse of a lifetime.

Jeg har nå vært i Australia i over 8 mnd – og jeg har ikke fått med meg halvparten av dette livet enda. Likevell føler jeg at jeg har opplevd mer enn nok til å skrive dette innlegget – og før jeg dro visste hvertfall ikke jeg at jeg kom til å få så mye kunnskap om livet etter så kort tid. Til alle dere som vurderer og dra på utveksling; dette er helt vilt – på alle mulige måter. Så ja, send inn den søknaden, kyss kjæresten farvel, gi venner og familie en ekstra god klem og hopp i det!

Man går gjerne skikkelig å trynet et par ganger, men det er så jævlig verdt det! 

xx Marie

Hue’ fullt av rot

Dette innlegget ble skrevet for to netter siden. 


Nå begynner klokken og nærme seg to timer over midtnatt og for to små timer siden fikk jeg skikkelig panikk. Den stakk dypt nede i magen. En god stund nå har jeg ikke hatt kontroll på noe. Verken på livet, på hva jeg ønsker og få ut av dette livet jeg nå lever eller hvem jeg egentlig vil være. Bare for og illustrere det hele kan jeg jo si at det i dag er 14.januar og jeg har ikke sendt ut halvparten av takkemeldingene for julegavene jeg fikk i fjord. Jeg har ikke hatt ork til å vise min takknemlighet til folk som tenkte på meg som sitter på andre siden av verden. Ser dere hvor jævlig det er? Jeg hadde en fantastisk jul, men når mine fine dro hjem til Norge – fikk jeg alt midt i fleisen og jeg gikk ned for telling. Alt som har ligget og ulmet en stund nå, bare kom og slo meg rett i bakken og jeg har faktisk brukt godt over en uke på finne den viljestyrken jeg trengte for å gjøre noe ut av dagene mine.

Jeg er over gjennomsnittet slapp, det har jeg alltid vært og det kommer jeg sikkert alltid til å være. Men når jeg legger meg med vondt i hodet om kvelden og våkner med den samme dunkingen i tinningen morgenen etter, da er det noe som ikke stemmer. Jeg hater og si det, men jeg sluttet på et tidspunkt og sette pris på alt dette. Jeg glemte rett og slett hvor heldig jeg er, hvor mange muligheter jeg har og hva som ligger rett utenfor soverommet mitt og venter på meg. Jeg sluttet og gjøre noe ut av dagene ingen andre tok tak i meg – og jeg får lyst til å grine her jeg sitter når jeg tenker på det. Jeg sluttet og gi av meg selv til de som har gitt så mye til meg etter at jeg kom hit, og det eneste som har kommet ut av det er dårlig samvittighet. Jeg vil ikke virke utakknemlig, men det tror jeg at jeg har i det siste. Jeg vil ikke virke asosial og stille, men det har jeg gjordt i det siste. Det er en skikkelig dritt følelsen og føle at man ikke strekker til. At man på en rar måte ikke selv ønsker og strekke til.

DCIM100GOPRO

Men jeg er også litt lettet oppi alt av hormoner og treige følelser – fordi jeg for to timer siden faktisk innså helt på egen hånd at dette ikke lenger funka. Jeg lå og så på alt rotet på gulvet, bagen som enda ikke er pakket ut etter ferien – og jeg klarte ikke se på det mer. Jeg ryddet som om det var livet det sto på, og etter det satt jeg meg ned og skrev tidenes lengste to do-liste. Jeg kommer ikke til og begynne og trene, spise sunt eller la være og se på seriene mine. Men jeg skal bruke det siste halve året her nede på og gjøre mest mulig ut av dagene, se flere solnedganger på stranda, kaste meg mer ut i sosiale situasjoner selv om jeg ikke egentlig vil og faktisk jobbe litt for å kunne si på slutten av en dag at den ikke var så værst!


Nå har jeg fått ryddet opp i to do-listen min, jeg har begynt på hodet mitt og jeg innser nå at bare jeg vil, så kan jeg klare det meste. Når dette innlegget ble skrevet, hadde jeg et sekund glemt hvor mye gøy jeg har i vente. Se babyskilpadder klekke og race ut i bølgene, konsert og langhelg i Brisbane og camping med en stor gjeng på Rainbow Beach i forbindelse med Australia Day. Så jævla mye fint har jeg i vente – så nå skal jeg faen meg begynne å glede meg over livet jeg er så heldig og få leve! 

Xx Marie 

Looking back

Lokal tid: 23:39  Norsk tid: 14:39

Beskriv 2014 med ett ord:
Australia

Hva er det beste minnet fra 2014?
Den natta jeg satt hjemme i barndomshjemmet ute på terrasen og så på stjernehimmelen, kun dager før jeg forlot Norge og alle jeg hadde kjært for noe nytt og spennende jeg ikke visste hva var. Jeg var hjemme for å pakke det siste ned i kofferten og for å si hadet til noen av de fineste menneskene jeg kjenner.  Når jeg satt uti der i mørket under pledd med tente lys og en kaffekopp, var jeg så sikker på at jeg hadde tatt rette valget – jeg var så fornøyd og glad – og det er en av de beste følelsene jeg kan huske.

Og det verste?
Det kan kanskje ikke kalles et minne – men de gangene jeg har ligget krøllet sammen som en ball i senga med fossefall fra øya, eller de gangene jeg har følt meg så hjelpeløs som det går ann. Med andre ord, de gangene jeg har følt meg som en altfor liten jente i en altfor stor verden.

Hvilke steder har du reist?
Rakk og komme meg til fine København to ganger i løpet av våren, til hytta 1 og 2, og til sommerparadiset mitt Stavern. Og så reiste jeg til Australia selvsagt! Innenfor dette fantastiske landet har jeg reist til Fraser Island, Brisbane, Adelaide, gjennom hele the Australian Outback, Darwin, Noosa, Lady Elliot Island og Sydney, Gold Coast og Cairns. Og jeg er langt fra ferdig!

Hva har engasjert deg i år?
Konseptet vertsfamilie og hva det innebærer, grafisk design, Sydney Siege, hvordan aldersgrupper blir behandlet i forskjellige land, vinter OL, bloggbebisen min og møtet med en helt ny kultur.

Hva er det fineste bildet som har blitt tatt av deg i år?
Kanskje ikke det absolutt fineste, men et av de kuleste hvertfall! 
10479511_852901071427098_4819531758528642636_n

Hvis du kunne gitt en ekstra klem til noen, som et takk for alt i 2014, hvem ville du gitt den til?
Det tror jeg må bli min fantastiske vertsmor, Robyn, som fra dag en har veldig veldig oppmerksom og åpen – hun var den første jeg fikk tillit til etter at jeg dro hjemmefra, og hun er en av de som virkelig har gjordt dette halve året veldig bra. Morsommere og råere dame skal man lete lenge etter!

Og hvem/hva ville du gitt et sviende bitchslap til?
Hm, jeg er jo ikke en person som av natur pleier og bitchslap’e folk, og jeg tror jeg skal forbli en sånn person. Jeg pleier heller og le, for så og vise hvem det skulle være finger’n og deretter snu ryggen til og spasere videre på min vei. Hvorfor krangle om ting når man heller kan late som man alltid har rett og være happy med livet?

Om du kunne tatt med deg noe/noen fra 2014 inn i det nye året, hva/hvem ville det være?
Pågangsmotet jeg fant dypt inni meg tidlig i juli. Det har kommet jævlig godt med! Tar også med meg de flotte peepza jeg har blitt kjent med inn i det nye året, og da må det jo bare bli bra?!

Fant denne bloggutfordringen på bloggen til supre Marie, det er en fin måte å tvinge seg selv til å tenke gjennom året som har vært! Veldig mye av dette handler om utvekslinga, men det er jo ikke så rart – for siden juli har det vært en realitet og før den tid var det det eneste som sto i hodet på meg, sånn nesten.

Når dette er sagt, håper jeg at 2015 blir like innholdsrikt og spennende som sin forgjenger!

Xx Marie

Sydney Siege

Lokal tid: 19:23  Norsk tid: 10:23

Det siste døgnet har vært ganske spesielt. Som sikkert de fleste vet har det pågått en ganske alvorlig gisselsituasjon på en cafe i Sydney, der over 15 mennesker ble hold som gisler av en mann og tre av disse menneskene ble drept. Jeg er ikke flink nok på politikk til å engang gidde å kommenteret selve motivet og grunnlaget for dette her – men når du selv vet at for litt over en uke siden gikk du flere ganger fordi akkurat den café’n, det er jævlig ekkelt. Jeg kjente igjen logoen og takk gud for at vi ikke gikk inn dit, da hadde jeg nok pissa på meg for lengst. I hele går satt det folk i stua her hjemme og tv’en var på konstant. Når jeg tuslet ut på kjøkkenet rundt midtnatt fikk jeg med meg at det var over og da ble jeg så lettet. Klarer jo ikke unngå å minnes hvordan det var å sitte klistra til tv skjermen etter 22.juli 2011. Og når jeg så klippet av stormingen til politiet og alle skuddene som ble fyrt, fikk jeg bare skikkelig vondt i magen. Og selv om jeg ikke engang kan kalle meg australier, kjenner også jeg at jeg blir rørt av ordene om å stå sammen som en nasjon, at man er sterkere sammen. Det er i situasjoner som dette at jeg kommer på hvor forferdelig glad jeg er i mine nærmeste, og at jeg burde bli flinkere til å si det til dem.

5970388-3x2-700x467

 

Sleep well, brave ones. 

Motivasjon

Lokal tid: 23:11  Norsk tid: 14:11

For livet generellt? Ja! På skolefronten? Not so much, no. Jeg har ikke siden jeg gikk i 9.klasse og gjorde meg ferdig med flink pike-syndromet, hatt sånt ordentlig motivasjon til skole. Jeg har tatt meg skikkelig sammen før prøver og slikt – har liksom fått det til å funke. Men det lille jeg hadde igjen av viljestyrke og skolemotivasjon forsvant visst synkront med milene jeg la mellom meg og Norge. Og det at lærere på australske skoler behandler oss elever som vi er 10 år gamle – det hjelper ikke så mye det heller. Når man som en selvstendig 17-åring blir sett på på samme måte som en barneskoleelev, ender man faktisk opp med å oppføre seg som en liten unge. Jeg har vanskeligere for å sette meg ned og faktisk gjøre det jeg skal effektivt, enn jeg hadde før. Misforstå meg rett, ellers i livet har jeg det veldig veldig bra fortiden – men sommerferien kan faktisk ikke komme fort nok. Jeg teller dager. Bare 16 igjen nå.  Jeg reiste ikke ned hit for det akademiske, og jeg kommer nok ikke til å komme hjem noe mer skolesmart. Men jeg kommer nok til å lære en ting eller to om livet, og kanskje finner jeg også ut hvor man i huleste kan få tak i litt motivasjon.

IMG_9235
Det eneste jeg er gira over å jobbe med, er en tale på over 1000 ord om hvor lærerik den siste High School Musical filmen er. Den speech’en skal hvertfall nailes!

Xx Marie

Oppoverbakke

Lokal tid: 23:00   Norsk tid: 14:00

Som regel setter jeg meg ned å skirver deepshit innlegg når livet har kjørt seg litt fast i grøfta. Som regel skrives slike innlegg klokken 3 på natta, når hodet ikke vil holde kjeft. Men ikke denne gangen! En gang måtte vel være den første hey? For dette innlegget skal vies til å forteller dere hvor bra jeg faktisk har det fortiden. Jeg har kommet til det punktet hvor ting faller naturlig, jeg har kommet til det punktet der man kanskje er litt for komfortabel med vertsfamilien og jeg har kommet til det punktet der  alt dette endelig føles ut som mitt. Når jeg sitter under stjernene ved bassenget bak huset – slik jeg ofte gjør om kveldene her – og tenker på hvor heldig jeg har vært, blir jeg skikkelig heit i hjerterota. På 4 mnd har jeg funnet min plass i en helt ny bøling, men viktigst av alt – jeg har funnet mye av meg selv midt i denne gjengen! Ja, det er vanvittig mye jeg gjerne skulle endret på med meg selv, men jeg har også funnet ut at jeg faktisk overlever på egenhånd uti den store verden. Med god hjelp av et par telefonsamtaler hjemmefra når panikken tar meg, selvsagt!

tumblr_mr1tg5dSSC1rasnq9o1_500

Man lærer så lenge man ikke ligger under torva, er det noe som heter (eller noe sånt), og det er sant. Jeg har lært så mye jeg trodde jeg visste fra før av. Og det jævlig klisje ordtaket som sier at utveksling er et helt liv trykka inn i et år – har faktisk litt sant. Jeg startet som en liten unge som trodde jeg trengte mora og papsen’s råd til alt, jeg utviklet videre meg til en 10-åring som kjente på jævelskap som hormoner for første gang i usikre omgivelser og nå har jeg kommet til punktet der jeg føler meg som en 17-åring som faktisk har nok brusk i nesa til å få til ting selv. Og jeg som trodde jeg var selvstendig når jeg dro fra Norge? Dette kommer nok til å bli landet som lærte meg å være meg selv, og jeg kommer til å lære å leve på egenhånd – uten sikkerhetsnettet kaldt foreldre, hjemme, sikkerhet jeg har kjent hele livet. Dette landet kommer til, og er allerede på god vei, med å lære meg at livet er en fin ting og at opplevelser, minner og vennskap er så mye mer verdt enn all den driten vi mennesker absolutt føler vi må ha. Nemlig!

Denne godfølelsen kan også ha noe med det faktum at det bare er 3 f-ings uker til sommerferie og det faktum at jeg har så mange planer å se frem til! Jeg har allerede sett masse av Australia – og nå er jeg klar for enda mer. Jeg har nå begynt på en oppoverbakke jeg håper er jævlig lang, og som aldri stopper – en som kun inneholder små humper her og der.

Xx Marie

Sånn går nu dagan’

Lokal tid: 18:50  – Mandag 4.august 2014 

Det har nå gått tre uker – men det føleles som måneder. Det er vanvittig hvor sinnsykt fort man bli vandt til omgivelser, mennesker og rutiner. Det følels ut som stumpen min har vært plassert her i lang tid allerede. Når jeg tenker tilbake på rutinene jeg hadde hjemme i Norge, virker de som et utydelig minne. Det å sitte på trikken, det å flytte frem og tilbake mellom mams og paps, det å løpe inn i timene samtidig med lærern, det å se fjesene på favorittsnuppene daglig. Det er alt en del av mine gamle rutiner. Her tar jeg skolebussen hver dag, kommer 25 minutter for tidlig på skolen hver dag, jeg ser ansiktene på mine nye snupper hver dag og jeg bor på et sted, ikke to. I stedet for å være eldst i søskenflokken, er jeg plutselig yngst. Istedet for å ha en søster jeg bor med hele tiden, har jeg nå en bror. Ting kunne ikke vært mer forskjellig fra det jeg var vandt med i Norge. Men jeg bor ikke i Norge lenger, jeg bor i Australia. På andre siden av verden.

Før jeg kom hit trodde jeg at jeg ville ha større problemer med å tilpasse meg livet her enn det jeg faktisk har hatt. Jeg så for meg at jeg kom til å grine i dusjen ofte og ikke føle meg hjemme i det nye huset før etter lang tid. Realiteten er at jeg ikke har noen verdens problemer med å gå å ta en sjokkis i skapet, og at jeg ikke har grått en eneste gang siden jeg kom. Folk sier at man lærer å kjenne seg selv når man drar på utveksling, og det er faen meg sant. Tålmodigheten og stå-på-viljen min blir hver dag satt på prøve, og jeg må hver dag kaste meg utfor nye stup. Samme om det er å si ifra om noe jeg ikke liker hjemme, snakke med noen jeg ikke har snakket med før eller satse på at jeg går i riktig retning når jeg skal til nye steder. Hver dag lærer jeg meg å åpne meg litt til for de nye, fine menneskene som har kommet inn i livet mitt, og hver dag må jeg selv bestemme hvordan jeg vil være som menneske – for dette er på en måte som å starte litt på nytt. Men for hver dag som går, virker det som de der hjemme er litt lenger borte. At alt jeg kjenner og alltid har kjent blir byttet ut med noe nytt.

Jeg merker at nå begynner folk å bli vandt til meg. Folk som til nå ikke har ofret meg et blikk, smiler plutselig til meg i friminuttet og folk som ikke sa noe i starten, har begynt å snakke. Vi blir mer vandt til skolen, og skolen blir mer vandt til oss. Det er enda en lang vei å gå før jeg kan si at jeg er ordentlig fornøyd, men først må jeg lære å kjenne folkene her. Vite hvordan man skal gå fram, hva som er fint å si og snakke om. Hvordan man skal gå kledd. Hvordan man skal reagare på ting som blir sagt og ting som skjer. Planen er ikke å bli en ren kopi av folka her, men heller å tilføre litt Marie til omgivelsene. For jeg skal faktisk være her et helt år, da hadde det jo vært kult om jeg satte litt spor.

Processed with VSCOcam with m3 preset Processed with VSCOcam with c1 preset PicMonkey Cdaollage.jpgProcessed with VSCOcam with f2 presetProcessed with VSCOcam with c1 presetProcessed with VSCOcam with c1 presetPicMonkey Coczllage.jpgtumblr_n9nrkzKuy91tr9l8ho6_1280tumblr_n9pt6je0K41tr9l8ho7_1280

 

Altfor mye sykling. Full rengjøring av rommet. Taco-Tuesday. Basketkamp mot japanere. Beachdays. Kino med aussies etterfulgt av nash på Hungry Jack – damn right. Enda mer sykling. Skole. Skole. Skole. Skjørteskille på låret. Fin natur. Solnedgang. Den siste tiden kort oppsummert. Skulle ønske jeg var mer aktiv her på bloggen, men for å være ærlig er det ikke altfor mye å oppdatere om. Det eneste vi gjør er å dra på skolen, spise masse drittmat, sykle overalt, være litt på stranda og en gang i mellom klarer vi å pelle oss på en gatho. Likevell er livet kulere enn det ville vært i Norge – jeg er jo faen meg i Australia! 

xx Marie

Kangaroos

G’day!

Lokal tid: 19:25

Det skjer egentlig ikke så mye fortiden. Hverdagen begynner å komme på plass og det betyr skoledager fra 8.45 til 3 hver dag. Når det kommer til de australske elevene på skolen, er det faktisk ikke for mange som bryr seg om oss internationale. Det har nok mye med at det er så vanlig at det kommer mange hvert år – men det gjør det også vanskelig å faktisk bli kjent med folk. Det vi alle føler litt på tror jeg, er at vi ikke vil trenge oss på – men hvordan skal man ellers bli kjent med folk? Likevell er det alltid en og annen som tar seg tid til å snakke med oss, noe som er veldig hyggelig! Idag besto for.eks halve mattetimen min av å bli kryssforhørt av 20 stykker, noe som faktisk var ganske greit – siden da fant jeg ut at det finnes noen skikkelig søte folk der! Tror også at det vil gå seg til, bare vi blir litt varmere i trøya og de blir mer vandt til å ha oss around.

Jeg sov også bort hele dagen i går, noe som egentlig var skikkelig teit. Jet lagen kom tilbake for fullt, om det er mulig? Sovna kl 4 på ettermiddagen og våknet ikke før 3 AM. Følte meg skikkelig utvilt, men litt kjip – siden jeg ikke fikk sett vertsen i det hele tatt. Jaja, ikke noe å gjøre med det – og jeg blir vl kvitt denne jet lagen snart.

Ellers idag skjedde det noe skikkelig gøy! Jeg var med Cathrine hjem etter skolen, og imens vi stod å lagde mat så vi kenguru utenfor!! Ingen av oss hadde sett noen før, så vi løp ut som to tullinger i sokkelessen for å se. De var overrasskende vandt til mennesker, for på det nærmeste var vi ikke mer enn 4-5 meter fra dem! Men så bestemte de seg for å hoppe avgårde inn i bushen. Ah, jeg er fortsatt gira! De kunne like gjerne hoppet rundt med et “Welcome to Australia” skilt rundt halsen, for mer australsk blir det faktisk ikke!

Fotor0718190225

Processed with VSCOcam with m3 preset
// Beklager for dårlige iPhone bilder.. //

xx Marie

Utfordring

Hallo!

Jeg har bestemt meg for å hive meg på “trenden” blandt utvekslingsbloggere – det å ha en utvekslings-utfordring. Her svarer jeg på en haug av spørsmål, som kan gi dere et lite innblikk i hvorfor jeg valgte å utveksle til Australia.

Hvor skal du dra på utveksling? 

Jeg reiser til Australia, og skal bo og gå på high school i byen Hervey Bay.

Hvilken organisasjon reiser du med? 

Jeg reiser med Aspect Language Education.

Hvor kunne du aller helst tenke deg å ende opp?

Nå er det jo sånn at jeg valgte selv hvor jeg ville ende opp, gjennom Select High School-programmet Aspect tilbyr. Mitt ønske var å finne en skole som kunne tilby meg medietimer. Jeg ville også helst at denne skolen skulle ligge så nærme kysten som mulig og at den ikke skulle være så altfor stor – derfor falt valget på Urangan SHS og Hervey Bay! Veldig fornøyd med hvor jeg skal bo.

Har du fått vertsfamilie? 

Nei, jeg venter fortsatt i stor spenning! Synes den kan komme snart, er jo ikke mer enn 35 dager til jeg reiser nå.

Skal du på forbredelsesleir? 

Nei, siden jeg meldte meg på Select High School-programmet, fikk jeg ikke tilbud om noen forbredelsesleir. Men jeg vet at om man reiser med Aspects standarprogram, får man tilbud om camp i Sydney(?).

Hva gleder du deg mest til?

Jeg gleder meg masse til å få oppleve et helt nytt land og en helt ny kultur som jeg har hørt så mye positivt om! Gleder meg også til å bli mer selvstendig, sterkere metalt og mer verdensvandt. Jeg gleder meg til å prøve ut alt Australia har å by på, på godt og vondt!

Hva gruer du deg mest til? 

Selvsagt det mest opplagte – å starte på en ny skole og måtte skaffe seg nye venner. Men gruer meg også litt til den første ganger jeg er skikkelig nede på grunn av mensen eller andre ting, og må klare å håndtere det på egen hånd. Jeg har jo såklart vertsfamilien, som jeg virkelig håper å få et nært forhold til – men man holder jo litt igjen den første tiden når man kommer inn i et nytt hjem og en ny familie. Men forhåpentligvis går dette mer på skinner enn jeg frykter!

Kunne du tenke deg å prøve en ny sport?

Ja, helt klart! Det er jo sånn man ofte blir kjent med flest når man begynner på skolen. I Australia er sport i regi av skolen, og på Urangan vet jeg at de har masse forskjellig. Jeg er jo ikke kjent for å elske å trene – men jeg har alltid likt det sosial en sport bringer med seg, så ja – her skal det “sportes” for harde livet! Fotor060521318Hva tror du at du kommer til å savne mest mens du er borte fra Norge? 

Familien min og vennene mine, selvsagt. Men det jeg kanskje kommer til å savne i stor grad, er alt jeg tar forgitt i hverdagen – men som ikke er en selvfølge i andre land en Norge. Jeg tror jeg kommer til å savne det at familien spiser frokost sammen hver morgen, norsk interiør og garantert norsk mat! Likevell har jeg bestemt meg for å prøve å gjøre ting på den australske måten. Jeg har jo tross alt reise rundt halv jorda for å oppleve noe nytt – så da gjelder det å legge fra meg mine norske vaner og heller integrere meg i den australske hverdagen til vertsfamilien min.

Skal du på en arrangert tur med organisasjonen? 

Ja, det har jeg veldig lyst til! Driver å sikter meg inn på å dra på backpacking i 14 dager tvers gjennom the Outback – altså tverts gjennom Australia. Da reiser vi en gjeng utvekslingsstudenter gjennom ørkenen, besøker blandt annet Uluru og en masse byer. Dette tror jeg blir en fantastisk måte å se litt andre deler av landet på, ikke bare strendene og kysten.

Nevn 4 steder du kunne tenke deg å besøke i landet ditt. 

Jeg har, som sagt, veldig lyst til å oppleve the Outback. Jeg vil også besøke blandt annet Sydney, Brisbane og Byron Bay!

Tror du dette blir et bra år?

JA.

x Marie